Azungu

 

Man drar ikke til Malawi som hvit hvis man ikke liker oppmerksomhet. Det har vi fått erfare de første ukene i Afrikas varme hjerte.

Vi har nå vært i Malawi i over tre uker, men det føles allerede ut som fleremåneder. Forestillingene jeg  hadde før avreise viskes sakte men sikkert ut til den grad at jeg så vidt husker det lenger. Det er en rar følelse. I løpet av bare noen få timer på ankomstdagen ble hele vår tilværelse snudd litt på hodet, for å bruke en veldig romantisk beskrivelse av det hele. Derimot var mitt førsteinntrykk av Malawi svært lite romantisk, med unntak av solnedgangene som viste seg å være like grandiøse og orangerøde som de fremstår på NRK dokumentarer. Det første generaliserende ordet som slo meg om Malawi er virkelighet. Malawi slår virkeligheten hardt i trynet, sammen med en haug rødt støv.  Brått ble dette landet en levende klisjé på et Afrika jeg bare hadde sett på bilder. Ting er ikke polert på samme måte som hjemme i Norge. Livet skjer ute i gatene, på markedene, der folk er. Malawi er et veldig  fattig land, og vi hadde ikke kjørt lange strekket med den bulkete bussen uten sikkerhetsbelter før vi virkelig merket at vi var langt hjemmefra. Langs veien gikk damer balanserende med ting på hodet, vi så hus som så mer ut som skur, møkkete barn i fillete klær og en hel del trafikkstøy, kaos og liv. Alt dette i en høylytt røre sammen med dette røde støvet som allerede har sneket seg innpå alle mine klesplagg. Allikevel er ikke fattigdom det mest bemerkelsesverdige ved Malawi. Faktisk tok det meg ikke mer enn noen få dager å se forbi falleferdige hus og barn i fillete klær. Disse faktorene havner i skyggen av et åpent, hyggelig, imøtkommende, varmt og vennlig folk som har gått ut av sin vei for å få oss til å føle oss velkomne. Overalt hvor vi går vil folk stoppe opp for å prate med oss, mens de tålmodig og oppmuntrende venter på at vi stotrer oss fram til noen høflighetsfraser på Chichewa. Ikke minst er malawere veldig glade. Det smitter lett over på oss.

Etter en lang reise fra Norge, som gikk relativt fort og smertefritt (med Malawis visepresident med oss på flyet fra Nairobi) var vi alle ganske forvirra og trøtte. Klokken var derimot ikke mer enn 11.00 da vi ble hentet av Liz på flyplassen, og vi hadde en innholdsrik og lang dag foran oss. Liz er like gammel som meg, er utdannet innen musikk og jobber som kommunikasjonsrådgiver på Music Crossroads Center. Hun og jeg har bursdag noen dager fra hverandre og vi avtalte allerede på bussen inn til byen at vi måtte feire bursdag sammen (og starte ukulele band). En god tone ble raskt dannet med denne stilige, flotte og smarte jenta med andre ord. Hun var også den som tok vare på oss de første dagene. Vi ble vist rundt i Lilongwe mens hun lærte oss smått og stort om Malawisk kultur. Deriblant hvordan internettet og telefon fungerer til hvordan man skal kle seg og gode spisesteder.

Da vi kom fram til Music Crossroads med store pupiller og sjanglende bevegelser (etter for lite søvn altså) ble vi møtt med en slags konsert. Egentlig var det litt vanskelig å forstå hva det var som foregikk da det ikke var elever fra senteret som opptrådte, men et band fra nord i Malawi, som en koreansk dame hadde betalt musikkutdannelsen til. Flott og fint og sånn det altså, men denne damen tok æren for hele opplegget. Dette ble vi egentlig alle litt satt ut av nettopp fordi vi alle hadde så friskt i minnet fra foreberedelseskursene at regel nr. 1 er å aldri la seg selv stå i sentrum, ikke ta æren for ting, men vær ydmyk. Dette viste denne koreanske helgenen spesielt godt da hun jaget avgårde landsbybarn som var kommet for å se på. Hele greia tok av på slutten da hun gikk opp på scenen og sang en afrikansk versjon av We Are The World. Det var modelering og veiving med henda mens hun delte roser til bandet. Det virket mer som et selvrealiseringsprosjekt for henne framfor noe som var musikkrelatert. Da vi hadde kommet til hektene igjen etter noe vi alle trodde var en halvpsykedelisk dagdrøm som følge av søvnmangel og malariamedisin dro vi videre i den bulkete, skranglete bussen uten bilbelter til vårt nye hus. Vårt nye hus! Ord blir fattige når jeg skal beskrive den følelsen vi fikk da vi ankom vårt nye hjem for det neste året. Etter å ha kjørt et langt stykke på humpete vei uten asfalt, inn i et boligstrøk med hus som ble mer og mer falleferdige, stoppet bussen utenfor en høy blå port. Innenfor porten viste det seg et slags gresk palass. Dette midt oppe i all fattigdommen rundt oss. Huset er på ett plan, nyoppusset med to bad og stor stue og kjøkken. Det er langt over forventningene våre, og vi overrasket nok alle da vi viste reaksjonene våre der vi skrek av glede rundt om fra rom til rom. Jeg må innrømme at midt oppi alt nytt er det deilig å ha et hjem som er noen lunde likt som hjemme. Her kan vi rømme fra alt rundt oss når det blir for overveldende og det tror jeg er positivt for oss, i hvert fall den første tiden.

Vi hadde ikke vært i Malawi i mange timene før vi merket at vi ikke akkurat er i flertall når det kommer til hudfargen vår. Vi er veldig hvite. Det medfører en hel del oppmerksomhet, som i aller størst grad er positiv. Folk stirrer ikke bare på oss; de snakker med oss, smiler til oss, og virker oppriktig interesserte i å bli kjent. Det gjør den tidvise følelsen av å være et sirkusdyr på utstilling verdt vennskapene som så lett kommer med. Det er først og fremst i gata vi bor i at vi har kjent effektene av å være azungu. Barna er ikke akkurat sjenerte her, og det er egentlig bare koselig. De første dagene opplevde vi å ha flere titallsbarn rundt armer og ben hvor enn vi gikk mens de ivrig og oppspilte klappet og trampet ”Azungu, Azungo!” Det ordet blir så hyppig brukt her nede at vi begynner å lure på om man får det inn med brystmelkenn; man lærer først å si ”Mamma”, ”Pappa”, ”Aznungu”.

Music Crossroads ligger i Area 23, som er en fattigere del av Lilongwe Her ligger det på grunn av et stort mangfold av yngre mennesker og det er nettopp de MC vil ha tak i. Nede i sentrum er sannsynligheten stor for at MC hadde blitt en del av en mengde NGOs (Non Governmental Organizations) som dessverre lett kan bli oversett. MC er annerledes og streber etter min mening å utøve et utrolig sunt, fleksibelt og nytenkende konsept der likestilling trumfer hierki og åpenhet trumfer tradisjonell arbeidsfordeling. Samtidig kan hvem som helst få lov til å ta del i musikkundervisningen der. En av de tingene jeg liker best med Music Crossroads er at det fungerer såpass bra, inspirerer og inkluderer såpass mange unge og tilbyr et bredt musikalsk spekter. Ikke nok med det er det også opprettet av og for lokale kulturelle krefter. Derfor føles det så riktig å være med på et musikkutvekslingsprosjekt, ikke et bistandsprosjekt. Vi skal lære bort, men vi skal også lære selv. Ikke minst skal vi være interaktive i musikalske sammenhenger, og jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å bli kjent med en kultur på enn nettopp gjennom musikk. Det jeg har lagt merke til er at det finnes en god dose talent, en enda større dose læringsvilje og en haug av engasjement og flotte mennesker her. Jeg merker allerede at det er så godt å ha et år hvor det jeg fokuserer på først og fremst er å være kreativ. Jeg håper og tror at dette blir et år fylt av spilleglede, masse ny inspirasjon og rett og slett bare ha det gøy med musikk. Det er noe jeg merker allerede! Her i huset har vi så mange forskjellige instrumenter og vi kan alle litt hver. Dermed blir det fort til at alle sitter og lærer seg noe nytt hver kveld, og for meg er det en real inspirasjonsboost å bare konsentrere seg helt og fullt om å lære nye ting.

Når det kommer til gruppen, så har vi alle utrolig forskjellige kvaliteter og styrker. Vi har en sympatisk, fjern menutroligsmartlikevel-trommis ved navn Bård, en locolocoloco altspillende men hovedsakelig fiolinist ved navn Gard, en nakkebrekkende morsom blokkfløytist ved navn Lisa, en vakker og innsiktsfull sanglærer ved navn Ingvild og en original bassist ved navn Espen. Sammen utfyller vi hverandre på godt og vondt, men mest på godt. Vi har dype samtaler om oppholdet, mål og forventninger hver kveld og helt usakelig useriøs humor om dagen. Vi har sammen fått en egen dynamikk, en egen humor, en egen måte å ta vare på hverandre på. Det må understrekes at vi møtte hverandre for bare to måneder siden. Dette er en gjeng jordnære, smarte folk. Ikke minst er de ydmyke, tenker over ting, vurderer seg selv. Vi reflekterer hele tiden over hvordan vi fremstår og gir hverandre råd på hvordan vi kan handle i forskjellige situasjoner. Ikke minst er vi ærlige oss i mellom og det er utrolig godt. Av jentene er det jeg som er mest jålete, og de av dere som kjenner meg vet jo at det sier litt. Det er ikke lang kø for å sminke seg om morningen for å si det sånn. Vi drar på et skjørt og setter opp en dott, så er vi klare for dagen. En helt greit ordning!

Vi har nå gjennomført 8 dager med språkkurs og vi har blitt overøst av ros fra både læreren vår og de andre på sentret fordi vi stotrende klarer å manøvre oss fram til å spørre om hvordan det går på chichewa. Vi har så klart lært ganske mye mer enn bare akkurat høflighetsfrasene. Faktisk har vi hatt en grundig innføring i chichewa og jeg gleder meg til å utvikle det enda mer. Det er et veldig spennende språk og vi har heldigvis nok av muligheter til å praktisere det. Det fikk jeg for eksempel brukt helgen til. Forrige søndag var en veldig rolig dag. Det eneste innholdsrike jeg gjorde var å gå til og fra butikken for å kjøpe vann. Denne prosessen som i norsk tempo hadde tatt meg fem minutter tok to timer. Litt fordi man går saktere i varmen, mest fordi jeg ikke har noe spesielt å rekke. Som vår kjære språklærer Shupe gjorde oss oppmerksomme på forleden, setter man pris på tid på en ganske annen måte her enn i Norge. Hjemme er tid noe jeg ofte føler at jeg kjemper mot. Alt er en kamp mot klokka og målet er å rekke mest mulig på minst mulig tid. Dette er en sirkel jeg stadig roter meg inn i, men som jeg ofte føler er vanskelig å få gjort noe med bare fordi tempoet og verden rundt meg har akkurat det samme ”problemet”. I Malawi er begrepet tid basert på noe ganske annet. Det er mer en verdi du har der og da og da utnytter du den der og da. Egentlig er det ganske enkelt. Allikevel har jeg selv blitt overrasket over hvor punktlige malawere er. Her er det vi som har slitt mer med å ikke falle inn i en African time – rytme hvor vi hele tiden er sent ute. Det å sette pris på tid vises i form av å ta seg tid til å hilse på de man treffer langs veien, faktisk nesten hver og en av de. Å være vennlig gjør at det er innafor å komme fem minutter for sent på jobb eller å ha litt slingringsmonn på avtaler.

Det var akkurat dette jeg gjorde forrige søndag da jeg ikke hadde noen andre planer enn å gå fram og tilbake til butikken for å kjøpe vann. Jeg tok tiden min. Jeg satt meg ned utenfor butikken og snakket med omtrent alle som gikk forbi meg. Det å være hvit i Malawi gir deg oppmerksomhet så det er ikke vanskelig å få noen å snakke med. Disse små samtalene klarte jeg å gjennomføre på chichewa. I hvert fall til en viss grad. Jeg klarte å si hvor jeg var fra, hva jeg gjør i Malawi, hva jeg heter og hvor jeg bor. Det hjelper veldig at de jeg snakker med er så villige til å lære meg språket deres og det gir mye goodwill og entusiasme at jeg faktisk gidder å prøve. Noen ganger mistenker jeg allikevel at de ikke tør å korrigere meg når jeg sier noe feil. Det kan føre til mange morsomme situasjoner. En kveld i forrige uke var vi på en pizzarestaurant i byen. Jeg gikk ut av bygget og bort til noen menn og spurte om nærmeste toalett. På chichewa er toalett og kjæreste to veldig like ord, og uten å være klar over det da hadde jeg visst klart å forveksle de to. Altså spurte jeg om nærmeste kjæreste, ikke nærmeste toalett. Det turte derimot ikke de høflige malawiske mennene å fortelle meg, men jeg skal love dere at det ble ledd vel og lenge av på senteret dagen etter. Det er i hvert fall stor stas å merke fremgangen i språket. Det er godt å tenke på at jeg bare har kunnet det en ukes tid og allerede kan mye grunnleggende. Tenk hvor mye jeg kan om et års tid!

Nå skal jeg bryte en regel, og det er å nok en gang presentere en klisjé; Malawi er kanskje et fattig land, men det er langt fra et fattig folk. Tvert i mot er vi alle blitt overveldet av fellesskapsmentaliteten deres og hvor fort man får nye venner. Deres interesse for å utforske musikk er inspirerende, faktisk så inspirerende at jeg har utarbeidet konkrete musikalske mål for dette året. Jeg begynner også å se veldig forbi fattigdommen og lar meg heller trollbinde av dette varme, blide, humorfylte og sjarmerende folket som kan få hvem som helst, og da spesielt en mzungu til å føle seg hjemme. Samtidig prøver jeg stadig å ha i bakhodet at det å være hvit her innebærer et visst ansvar. Jeg kan ikke oppføre meg som en turist her, men heller prøve å (til den grad det går an for en mzungu) gi et godt inntrykk av den hvite mann gjennom å vise interesse og integritet. Å være azungu i Malawi byr på utfordringer og det ligger også et ansvar i hvordan vi blir oppfattet, men også spennende opplevelser. Bare å dra på markedet er et lite eventyr. Malawi er kanskje fattig materielt sett, men folket er rikt på humor, kultur og talent, og jeg gleder meg til å utforske alt dette landet har å by på, og ikke minst lære meg.

Kine
Kine

Det skal ikke akkurat mye til før Kine trekker på smilebåndet, og i tillegg har hun som regel store vansker med klare å slutte å le.

Med bakgrunn i musikk og utviklingsstudier har Kine et vidt interessefelt som strekker seg fra frivillighetsarbeid, utviklingsstudier og reiseliv til musikk og kultur. Sang er hennes store lidenskap, og det er gleden av musikken og gleden av å spille som er det aller viktigste! At Kine er godt plantet på jorden er det heller ingen tvil om. Hun har kontroll på det meste, og er en god støttespiller for hele gruppa. En kan vel si at Kine er original, både musikalsk og som person – på en positiv måte, vel og merke. Det er nok ikke akkurat særlig mange som ville ha svart på et frieri med en high-five! Hun kan også avslutte enhver debatt med sitt enkle og virkningsfulle: Okay.

Får Kine lite mat, får vi muligheten til å møte hennes alterego; charter-Kine. En mer fnisete og høylytt versjon av den allerede livsglade jenta. Da gjelder det å finne frem til første og beste restaurant raskest mulig! Mislykkes dette, vil vi også få møte det siste og endelige stadiet i Kines sultgang; Francesca. Like ivrig som charter-Kine, men ikke alltid like grei å ha med å gjøre. Middag bør serveres snarest!

Det er heller ikke nødvendigvis enkelt å gå nedover gaten sammen med Kine. En kommer seg ikke nemlig ikke mange meter mellom hver gang hun stopper for å prate med både unge og gamle, kjente og ukjente. Moli bwansj! Dzina langa ndi Kine. Er hun ikke hjemme til middag er hun mest sannsynlig ute i gaten og spiller fotball med barna i nabolaget eller slår av en prat med en av naboene.

Sosial, snill og omsorgsfull, og med en latter som lett kunne overdøvet en bilalarm. Det er liten tvil om at Kine kommer til å være en gledesspreder i gruppa i de kommende månedene, og at hun er ei jente vi er svært glad for å ha med oss i reisefølget.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *