Malawis første profesjonelle fiolinist?

 
 

 

12 timer før avreise har jeg egentlig bestemt meg for å la fiolinen ligge hjemme. Lite skal sette større preg på afrikaoppholdet enn at jeg ombestemmer meg.

Første dag på jobb i Malawi finner jeg en fiolin på lageret, blir presentert for to fiolinister og møter dirigenten for et 20-manns stryker- og blåserorkester. For en som trodde strykerinstrumenter var fremmedelementer i sør-østlige Afrika, er dette mildt sagt overraskende nyheter. Idet de ikke har noen instruktører, betyr det samtidig at all frykt for ikke å være til nytte her forsvinner allerede første dag.

 

 

Selvlærte strykere innebærer feilstemte instrumenter, ukritisk øving og en anspent teknikk som gjør vondt og gjør dem slitne. Samtidig betyr det en ekstrem spilleglede og motivasjon for å lære; Et par uker med grunnleggende teknikktrening er alt de trenger før de virkelig begynner å blomstre.

 

Én helg tar orkesteret meg med til en bitteliten landsby uten innlagt strøm eller vann for å spre musikk og glede. På veien sitter og står rundt 30 musikere og sangere på ett og samme lasteplan. Dødsfrykt. I et stappfult kappell spiller vi 21 (!) salmer foran 300 malawiere som sjelden eller aldri ser verken orkesterinstrumenter eller hvite mennesker.

 

I og med at de færreste her har hørt noen spille rent og pent på fiolin før, er det lett å fascinere publikum – selv for en amatørfiolinist som meg. Her kan jeg møte opp uinvitert på nesten hvilken som helst bandøvelse, jam eller konsert, og nesten være garantert å få en forespørsel om samarbeid. I oktober kom den første betalte spillejobben med Malawis sjefssaksofonist Dan Sibale (140 NOK), og kalenderen fylles stadig opp av større og mindre opptredener og studioinnspillinger. I det hele tatt er Malawi og Music Crossroads stedet å være for middelmådige strykere som vil booste selvtilliten.

 

 

 

sofie
sofie

Sofie er prosjektleder i JM Norway.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *